Flyhistorie

Amerikanernes forsøk på å bygge et langdistanse kampfly. Genistreken her var at man bygde inn et vannklosett bak i flyet. Dermed trengte man ikke lande om piloten eller bakskytteren ble trengende. Men måtte man på do midt under kamphandlingene, var det et veldig utsatt sted å være, da det er lite beskyttet. Dessuten var det konstant tomt for dopapir på rullen da den over tid rullet seg av pga. vindpresset..

Det var under testene av denne type fly at man oppfant biologisk krigføring. Man valgte da de pilotene/skytterne som hadde mest problemer med magen, og de sørget da for å "gå på do" over fientlig territorium. Her kunne man altså bruke all flytid fornuftig. Såkalt "Shit and shoot" som amerikanerne døpte flytypen.

Et annet problem var at vannmengen i cisternen ikke rakk til mer enn ett opptrekk, så senere modeller av flyet fikk klosett med "fritt fall" prinsippet. Vannlåset ble fjernet. Dorullproblemet ble også løst med at man oppfant verdens første dorullholder med låsbart deksel. Man har rapporter fra flyteknikerne at de ikke likte vedlikehold av denne flytypen, da som regel det som kom ut av røret under klosettet havnet i bakhjulet...

Det var bare 7 stk. som ble bygget, da man fort fant ut at flyet var tungflydd og brukte enorme mengder drivstoff. Det hadde lav toppfart og ble derfor et lett skytemål for fienden.

Men man var den gang kommet langt i utviklingen av ferdskrivere. Bak el-agregatet er boksen med ferdskriveren. (en rund matallfarget boks). Den inneholdt en viderutvikling av Edison's voksruller. Man kjenner ikke til om noen fikk ut noe informasjon fra rullen den gangen flyet havarerte.

Drivstofftanken mangler beskyttelse og ligger som man ser veldig utsatt til. I tillegg var drivstofftilførselen bygget på "fritt fall" prinsippet, så ved lange stigninger gikk man fort tørr for diesel. De korte eksospottene ga piloten ofte problemer med arbeidsmiljøet, både lydnivået fra de "raka rør" og luftforurensingen var rimelig høy.

Enorme mengder kobberpuss gikk med under hovedservicene på flyet. Dette flyet ble utstyrt med skivebremser, og de virket veldig bra (om ikke det underdimensjonerte understellet brakk ved landing). Vingeflapsene var hydraulikkstyrte, og det fungerte faktisk bra om piloten evnet å tenke flyets bevegelser litt frem i tid, da reaksjonstiden på datidens hydraulikksystem var usedvanlig treg, Og særlig under vinterflygning måtte flygeplan derfor nøye følges.
Bruk av den forreste mitraljøsen var også belemret med problemer, da dette var før britene fikk laget skytinga synkronisert med propellen, og da kan man tenke seg.....
Flytypen var også utstyrt med en stor lyskaster, som kunne lyse opp en hel by, og var til uvurderlig hjelp ved stupbombing om natten.

Den enorme V12 motoren og vekten av bombene gjorde at man måtte ha en rullebane på minimum 3 km. Og skulle man være så uheldig å måtte lande uten å ha sluppet midtbomben, kunne det fort bli et stort hull i bakken...

Trepropellen var heller ikke laget etter den beste ingeniørkunst, så den fungerte best til å vifte unna fluer og mygg. Ofte gikk da også motoren varm pga. den underdimensjonerte radiatoren montert under propellen.